EFTA-domstolens sak E-4/22 Stendi/Norlandia Care Norge AS vs Oslo kommune

Direkte streaming, her

Dokumenter mottatt av EFTA-domstolen finner du her

Saken gjelder Oslo kommunes anskaffelse av langsiktige leie- og tjenesteytingsavtaler for inntil 800 nye langtidsplasser i sykehjem, kunngjort i november 2020. Den delen av anskaffelsen som gjelder drift av sykehjemsplassene «sykehjemstjenestene», er reservert for ideelle organisasjoner. Stendi AS og Nordlandia Care Norge AS, får etter dette ikke delta i konkurransen fordi de ikke anses som ideelle organisasjoner.

Saken ble av Stendi AS og Nordlandia Care Norge AS brakt inn for Oslo tingrett og saksøkte, Oslo kommune, har i korte trekk anført tre rettslige grunnlag for at anskaffelsen skal kunne reserveres for ideelle organisasjoner:

Saksøkerne, Stendi AS og Norlandia Care Norge AS, er uenige i samtlige av Oslo kommunes ovennevnte anførsler.

Oslo tingrett har i forbindelse med behandlingen av saken forelagt EFTA-domstolen tolkningsspørsmål knyttet til de tre rettslige grunnlagene Oslo kommune påberoper for at anskaffelsen av sykehjemstjenestene kan reserveres for ideelle organisasjoner.

Om anskaffelsen er innenfor eller utenfor tjenestebegrepet:

  1. Skal en gjensidig bebyrdende kontrakt om levering av langtidsplasser i sykehjem, som anskaffes under de forutsetninger som er beskrevet ovenfor, anses som en kontrakt som gjelder yting av «tjenester» etter direktiv 2014724/EU artikkel 2 nr. 1 (9)?

Om myndighetsutøvelsesunntaket i EØS-avtalen artikkel 32:

  1. Påvirkes en offentlig oppdragsgivers adgang til å påberope unntaket i EØS-avtalen artikkel 32, jf. artikkel 39, av om:
    a) de aktuelle tjenesteytelsene tidligere har vært gjenstand for offentlige tjenestekontrakter mellom oppdragsgiveren og både ideelle organisasjoner og andre (ikke-ideelle) leverandører?
    b) andre offentlige oppdragsgivere i samme stat fremdeles velger å inngå kontrakter om tilsvarende tjenester med både ideelle organisasjoner og andre (ikke-ideelle) leverandører?
    c) adgangen til å beslutte tvangsbeføyelser overfor pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen, ikke er lagt direkte til den offentlige oppdragsgiverens kontraktspart, men til helsepersonellet i arbeid hos kontraktsparten?
  2. Hvordan skal formuleringen «om enn bare leilighetsvis» i EØS-avtalen artikkel 32, jf. artikkel 39, forstås?

Om reservasjonen til fordel for ideelle organisasjoner:

  1. Er EØS-avtalen artikkel 31 og 36 og direktiv 2014/24/EU artikkel 74 – 77 til hinder for nasjonal lovgivning som åpner for at offentlige oppdragsgivere kan reservere retten til å delta i konkurranser om helse- og sosialtjenester for «ideelle organisasjoner», på slike vilkår som er oppstilt i den aktuelle nasjonale lovbestemmelsen?